Etablering av snøskredforskning i Norge

Vi spurte en av pionerene innen snøskredforskning i Norge, Karstein Lied, om han kunne tenke seg å skrive i bloggen vår. Karstein gir oss i denne artikkelen et tilbakeblikk på hvordan det norske samfunnet i tidligere tider håndterte snøskred og andre naturfarer. Vi får et innblikk i prosessen som førte til at Stortinget i 1972 la ansvaret for en mer organisert snøskredforskning til Norges geotekniske institutt (NGI). Til slutt får vi høre om hvordan Karstein selv fant sin vei inn i snøskredfaget, og hvordan faget utviklet seg gjennom de første ca. ti årene han jobbet i NGI.

Tekst: Karstein Lied

– Natur- og klimaforholdene i Norge ligger godt til rette for at skred skal bli utløst, og skred er derfor et vanlig naturfenomen i landet vårt.  I de bratte fjellsidene på Vestlandet og i Nord-Norge går det både fjellskred, løsmasseskred, flomskred, sørpeskred og snøskred. I de lavereliggende områdene spesielt på Østlandet og i Trøndelag går det leirskred.

Alle de nevnte skredtypene har gjennom tidene ført til store ulykker og skader, med tap av menneskeliv og materiell. Snøskred og sørpeskred har tatt flest menneskeliv, og fra slutten av 1600-tallet og frem til i dag, har omtrent 2000 mennesker mistet livet i slike skred. I tidligere tider var det som regel gårdsbebyggelse og mindre tettsteder som var utsatt, i dag er det skiløping og andre fritidsaktiviteter som fører til flest ulykker som følge av snøskred. I boken «Skredulykker i Norge» og artikkelen «Dei største skredulykkene i Noreg», har Astor Furseth (2006, 2018) gitt en omfattende og levende beskrivelse av de fleste kjente skredulykker gjennom tidene og all den lidelse og dramatikk skredene har medført.

På 1700- og 1800-tallet var vintrene lange og snørike, med store snøskredulykker som resultat.  I 1868, kanskje det verste skredåret vi kjenner til, mistet 161 mennesker livet mellom 6. og 26. februar, blant annet i Stryn og ved Oppdal.  Ved Klevgardene ved Oppdal inntraff den største enkeltulykken, der 32 mennesker omkom og tre gårdsbruk ødelagt.

Det offentliges rolle

De som før i tiden ble utsatt for skred, men overlevde, måtte i stor grad hjelpe seg selv etter ulykken. Eller, ved hjelp av naboer, prøve å bygge opp igjen det som var tapt av gård og grunn. Det offentlige var til liten støtte, bortsett fra at landskylden, dvs. beskatningen av gården, kunne bli nedsatt på grunn av skaden.  På slutten av 1800-tallet endret dette seg gradvis ved at staten, etter søknad, av og til bidrog med tilskudd til gjenoppbygging eller reparasjon hvis ulykkene var store nok. (Klæbo, 1960). Fortsatt var det likevel gaver og innsats fra lokalmiljøet og private som dominerte hjelpen til skredutsatte.

På begynnelsen av 1900-tallet endret statens rolle seg mht. erstatninger ved naturskader. I 1917 la Landbruksdepartementet frem en proposisjon der samfunnets plikter ved naturskader får en prinsipiell behandling, og et nytt syn på offentlig hjelp til skadelidte trenger seg etter hvert frem (NUT 1959-2). Ved kgl.res av 23. mars 1929 ble «Fondet til hjelp ved naturskader» (Naturskadefondet) opprettet. Dette var et fond med egen kapital for nødhjelp ved naturskader. Men fondet var beskjedent og søknadsprosessen nokså tungvint.

På 1930-tallet inntraff tre spesielt store skredulykker. De store fjellskredene i Tafjord i 1934 og i Loen i 1936, der til sammen 113 mennesker mistet livet i flodbølgene fra skredene.  I Simadalen i 1937 skjedde det en katastrofeflom der vannet fra det bredemte Demmevatnet på vestsiden av Hardangerjøkulen plutselig ble tappet ut ved at Demmevassbreen løftet seg som følge av vanntrykket.  Følgen var at Simadalen i Eidfjord ble oversvømt i et voldsomt flomskred. Hjemmene til over 100 personer ble ødelagt og det meste av jordbruksarealet rasert.

Som følge av disse, og andre tallrike skredulykker, ble det etter krigen reist krav i Stortinget om økte bevilgninger til støtte ved skred- og andre naturskader. Etter hvert kom det derfor en årlig bevilgning over statsbudsjettet. På 1950-tallet var bevilgningen på kr. 500 000 pr. år. Hovedregelen var at Staten skulle bidra med 1/3 av utgiftene, 1/3 skulle være distriktstilskudd og 1/3 skulle bæres av den skadelidte selv. Systematisk forskning eller sikring mot skred- og skredfare var imidlertid ikke etablert.

Arthur Klæbo

Farlige fjell.pngArthur Klæbo (1908-1985) var radiomann, kåsør og journalist, født i Ålesund. Klæbo var sterkt opptatt og påvirket av naturskader og skredulykker. Han rapporterte fra skredulykkene i NRK, samlet øyenvitneskildringer og studerte bakgrunnsstoff.  Han gav ut boken Farlige fjell i 1942, “en forunderlig bok full av historiske kunnskaper og eksakte opplysninger, en vis bok skrevet stillferdig og ømt om mennesker og skjebner” (Knut Tvedt, 1942).  I 1960 kom utgave nr. 2 og i 1981 kom 3. utgave.

I 1960-utgaven skrev Klæbo om nødvendigheten av at Staten nå tok et ansvar for erstatning ved skredskader og kartlegging og sikring av faren for skred, og ikke som hittil at erstatning til de skadelidende ofte ble samlet inn i stor grad fra private givere. Han var ikke nådig mot det han mente var et manglende engasjement fra myndighetenes side gjennom årtier. «Dersom ein tok til å summere opp alle farlige fjell frå Rogaland til Finnmark, alle dei tettbygde og folkerike stadane dei trugar på livet, då er det ikkje lett å la vere å bruke harde ord om den likesæla som er vist i årevis når det gjeld å få i stand eit skredvern her i landet» (Klæbo, 1960).

Fonnvernutvalget

Før dette ble skrevet hadde det offentlige likevel gjort en innsats mht. skredskader og sikring ved at «Fonnvernutvalget» ble opprettet av Landbruksdepartementet i 1947.

I brev av 22. januar 1947 fremla Arthur Klæbo, statsgeolog Arne Bugge og stortingsmann Jacob Pettersen et forslag til fonnverntiltak for departementet. Forslaget gikk ut på at snøskredene (fonnene) her i landet skulle kartlegges, og finne ut av hva som kunne gjøres for å verne mot skred. Det ble opprettet et utvalg; Fonnvernutvalget. Formann i utvalget ble statsgeolog Arne Bugge. Departementssekretær R. B. Henriksen, kontorsjef i det senere Statens naturskadefond var også en aktiv pådriver for etableringen av et fast statlig organ for behandling av alle typer skredsaker.  Men det kan i stor grad tilskrives Klæbos initiativ og påvirkning at det offentlige Fonnvernutvalget ble oppnevnt av Landbruksdepartementet i 1947.

Fonnvernutvalget startet med kartlegging av snøskredområder i 1948. Kartleggingen ble først og fremst drevet ved Landbruksdepartementet, ved skredkonsulent Gunnar Ramsli, fra 1951 til 1960. Ramsli var utdannet ved Universitet i Oslo og hadde ett års opphold i Sveits for å spesialisere seg i snøskredfaget.  I alt ble det kartlagt ca. 1500 snøskred i sin største kjente utbredelse. Sikring mot snøskred ble gjennomført i mange områder, spesielt i Finnmark, bl.a. i Hammerfest, Honningsvåg og Kjøllefjord, vesentlig med støtteforbygninger og samleskjermer for drivsnø.

Fonnvernutvalget foreslo at den «igangværende midlertidige snøskredforskning» ble utvidet til også å gjelde steinskredforskning.  Flere departement var involvert i sakene som omhandlet stein- og snøskred, og forskjellige alternativer for organisering og lokalisering av skredforskningen ble diskutert. Fonnvernutvalget kom imidlertid ikke så langt at man fikk til en samlet forskning og rådgivning for alle skredtyper under en selvstendig og ansvarlig institusjon. Utvalget ble avviklet i 1951.

Den 16. mars 1953 meddelte Landbruksdepartementet at det var inngått en overenskomst med Norges Geotekniske Institutt om en ordning for undersøkelse av steder som var truet av steinskred, ved ansettelse av en steinskredgeotekniker, Finn Jørstad. Så langt som mulig skulle det etableres et samarbeid med Landbruksdepartementets snøskredkonsulent Gunnar Ramslis tilsvarende kartlegging av snøskred (NUT 1959:2).

Dette var den første antydning om at NGI kunne peke seg ut som et samlende organ for skredforskning og rådgivning.

Nye utvalg

I 1955 og 1956 skjedde det flere store snøskredulykker, bl.a. i kommunene Sortland, Flakstad, Meløy og Hammerfest, samt en fjellskredulykke i Modalen i 1958. Til sammen omkom over 20 mennesker i disse ulykkene.

Resultatet var at Stortinget behandlet skredproblemene 12. november 1956. Ved «Kronprinsregentens resolusjon av 11. januar 1957» ble «Innstilling og sikring mot naturskader» vedtatt, og det ble opprettet et utvalg for å utrede naturskadeproblemene i Norge.

Utvalget skulle finne frem til en ordning om hvordan støtten til skadelidte kunne forbedres og hvordan sikring mot naturskader kunne effektiviseres. Utvalgets formann var høyesterettsdommer C. S. Holmboe, pluss fire medlemmer; to stortingsmenn, en fylkesmann og en byråsjef. Utvalgets sekretær var R. B. Henriksen, sekretær i Landbruksdepartementet, og som i det vesentligste førte innstillingen i pennen. Utvalget skulle kun behandle de lovmessige og økonomiske spørsmål som knyttet seg til mandatet. «Innstilling om sikring mot erstatning for naturskader» ble lagt frem i april 1959 og omfattet alle typer naturskader, ikke bare skredforhold. (NUT 1959:2). Ved Odelstingsproposisjon nr. 36 (1960-61), «Om lov om erstatning for naturskader m.v.» ble innstillingen godkjent ved kongelig resolusjon 27. januar 1961.

Innstillingen er en omfattende gjennomgang av naturskadenes historikk i Norge og i andre land, definisjon av naturskader, og det lovmessige grunnlaget for erstatning for naturskader. Nyorganisering av Statens naturskadefond var en vesentlig del av innstillingen. Naturskadefondet var tiltenkt hovedrollen for erstatning ved naturskader, og skulle også bidra til bygging av sikringstiltak.

Når det gjelder sikringstiltak mot skred viser Innstillingen til at «etter siste krig er institusjoner som Norges Geotekniske Institutt og Norges Byggforskningsinstitutt opprettet, og dermed gode muligheter for sikring mot steinskred, leirskred og stormskader. Også snøskredforskning- og sikring er satt i gang etter krigen». Selv om ingen personer med naturvitenskapelig eller ingeniørmessig bakgrunn deltok i utvalget, var utvalgets arbeid et viktig skritt i retning av en offentlig organisert skredtjeneste i Norge.

«No har vi fått en ny lov om nyskipnad av Naturskadefondet, bl.a. om skredsikring, noko heilt nytt» skriver Klæbo. «Vi må gjøre alt som står i menneskelig makt for å hindre slike ulykker, (…) likevel går det år etter år uten at noe skjer».

Utvalget for snøforsking

I 1963 ble «Utvalget for snøforsking» etablert. Utvalget ble opprettet fordi man ennå ikke hadde fått i stand en tilfredsstillende organisering av snøskredforskning og rådgivning i Norge. Utvalget ble sammensatt av representanter fra NSB, Statens vegvesen, NVE og Statens Naturskadefond. Disse institusjonene var de statlige organene som i praksis var mest involvert i de problemer som snøskred og skredrelaterte flommer medførte (Stortinget, 1972). En drivkraft i utvalget var Håkon Hartmark, leder av geoteknikk-kontoret i NSB og styremedlem på NGI fra 1974.

I 1964 ansatte utvalget en forsker, hydrolog Knut Wold, med arbeidsplass i NVE. Wold hadde også et opphold ved det nasjonale snøskredforskningsinstituttet i Sveits, SLF, i Davos.

Det ble opprettet flere målestasjoner rundt om i Norge der det ble foretatt daglige målinger av snø og værforhold.  Snødekket ble undersøkt på hver stasjon hver 14. dag med graving av snøprofil. Hensikten var å relatere snødekkets sammensetning og utvikling til den lokale faren for skred. Et omfattende materiale om snødekkets egenskaper ble samlet inn og publisert. Wold virket også som rådgiver i forbindelse med snøskredforhold, spesielt for NVE, men også for de andre institusjonene i Utvalget.

«Utvalget for snøforsking» var ment som en midlertidig ordning og arbeidet derfor med planer for en permanent organisering av snøforskningen i Norge.   Utvalget avgav sin innstilling i 1967. Innstillingen var et omfattende forslag om etablering av et eget snøkontor som skulle samle all snøforskning. Det ble pekt på at snøforskningen enten kunne drives av en selvstendig institusjon eller bli tilknyttet en annen bestående institusjon. Fra en start på 6-7 personer skulle kontoret gradvis utvides til 25-30 personer. Forslaget gikk også ut på at det skulle opprettes et «snølaboratorium» i høyfjellstrøk.

Snøskredforskning til NGI?

Norges Geotekniske Institutt (NGI) ble opprettet i 1952 som et halvstatlig oppdragsinstitutt, og skulle drive geoteknisk forsking og rådgivning. NGI var ett av flere såkalte Oppdragsinstitutter som ble etablert etter krigen. Instituttene hørte inn under Norges Teknisk Naturvitenskapelige Forskningsråd, NTNF (senere innlemmet i Norges forskningsråd).  NTNF hadde myndighet til å bestemme lønninger, godkjenne budsjett og instituttets styre. Fra NTNF fikk også instituttet en årlig grunnbevilgning. I 1984 ble NGI, som det første av Oppdragsinstituttene, fristilt fra NTNF, og ble organisert som en privat stiftelse (Høeg, 2018).

I 1967 henvendte «Utvalget for snøforsking» seg til NGI, med tanke på hvordan snøforskningen kunne organiseres i Norge. Men NGI var da opptatt med å etablere fagområdet ingeniørgeologi, og hadde ikke kapasitet til enda et nytt fagfelt. I en ny henvendelse fra Industridepartementet i 1968 ble NTNF anmodet om å vurdere om snøskredforskningen med fordel kunne organiseres under dem. Etter henstilling fra NTNF utarbeidet så NGI et notat «Sneforskning i Norge», datert 8. mai 1970, om hvordan snøforskningen kunne organiseres. I korte trekk gikk NGI inn for at «problemer i tilknytning til snøskred skulle bearbeides ved Norges geotekniske institutt». De øvrige delene av snøforskningsfeltet, slike som drivsnøproblemer, snødekket som vannmagasin og grunnforskning i tilknytning til snø, kunne med fordel legges ved andre institusjoner som SINTEF, NVE og Universitetet i Oslo.

Mellom 1968 og 1971 skjedde det så fire store snøskredulykker:

  • I Sæbø, Bondalen i Ørsta, ble gårdene på Riisetunet truffet av et usedvanlig stort snøskred 19. februar 1968. Tre mennesker omkom og fire gårdsbruk ble ødelagt.
  • I Skårdalen på Oppdal omkom syv skiløpere på tur i et snøskred 8. mars 1969.
  • Ved anleggsarbeidene for vannkraftutbyggingen på vestsiden av Folgefonna omkom syv personer da en anleggsbrakke i Rednedalen i Mauranger ble tatt av snøskred 9. januar 1970.
  • I Hjørundfjord i Ørsta ble syv personer tatt av skred ovenfor gården Molaupen under sanking av geiter 24. november 1971.

Disse store ulykkene i løpet av fire år på rad førte til stor mediedekning. Det ble et krav at nå måtte det offentlige organisere en permanent ordning der en institusjon fikk ansvar for snøskredforskning, rådgivning og sikring, for at slike tragedier kunne unngås i fremtiden.

Stortingsvedtak i 1972

Snøskredsaken kom opp i Stortinget 1. desember 1971 ved spørsmål til Industriministeren. Ministeren uttalte at det ville bli opprettet et hurtigarbeidende AD HOC-utvalg med representanter fra de mest berørte departementer. AD HOC-utvalget hadde sitt første møte 31. januar 1972 og la frem sin rapport til Industridepartementet 22. mars 1972. Dette var jo en usedvanlig hurtigarbeidende komite, som i hvert fall gjorde skam på J. H. Wessels ordtak: «En dag Satan fikk i sind, at intet skulle skje, så satte han i verden inn, den første komite».

Departementet utarbeidet så Stortingsmelding nr. 9 (1972-73). «Organisering av snøforskning m.v. i Norge. Tilrådning fra Industridepartementet datert 16. juni 1972».  Tilrådingen ble godkjent ved kongelig resolusjon samme dag. Industrikomiteen sluttet seg til, og avgav «Innstilling 21. november 1972 (Innst. S. nr 68).  Derved var det bestemt i votering 6.12.1972 at snøskredforskning og rådgivning skulle legges til Norges Geotekniske Institutt, mens varsling av skredfare skulle ivaretas av Meteorologisk institutt.

Før alle disse komitevedtakene kom i stand hadde det pågått flere diskusjoner i avisene om lokaliseringen av snøskredforskningen. Spesielt fra Møre og Romsdal ble det fremsatt sterke krav om at snøskredforskningen måtte lokaliseres til de bratte fjell- og dalstrøkene på Vestlandet, det var jo der skredene gikk, og ikke til det flate Østlandsområdet. I Ørsta ble det opprettet en «Komite for snø og snøskredforskning» som utarbeidet et forslag om å legge snøskredfaget til Distriktshøgskolen i Møre og Romsdal i Volda (dagens Høgskolen i Volda). Engasjementet for en distriktslokalisering var sterkt, og til dels følelsesladet.

En lokalisering ved tidligere NTH i Trondheim (nåværende NTNU) ble også fremmet som et forslag, bl.a. fordi det her ble drevet forskning på drivsnø.

Arthur Klæbo kom igjen på banen. Han hadde ingen forståelse for at snøskredfaget skulle legges til Oslo. Klæbo skrev avisinnlegg om at forskerne på Blindern i hvite laboratoriefrakker bare kunne studere takras og snøkrystaller på reagensglass som eneste resultat. Sunnmørsposten var heller ikke nådig i en leder om «Takrasa på Blindern».

Stortinget ville det altså annerledes, og som nevnt ovenfor ble snøskredforskning og –rådgivning etablert ved NGI fra høsten 1972.

Etter hvert ble vi imidlertid svært gode venner med Klæbo.  Han besøkte oss på NGI, fikk høre hvem vi var og hva vi drev med av forskning og arbeid i skredutsatte områder. Vi fikk til og med mye omtale og skryt i den siste utgaven hans av «Farlige fjell» (1981).

Veien inn i snøskredfaget

Universitetet i Oslo

Fra 1967 hadde jeg, Karstein Lied, vært hovedfagsstudent ved Geografisk institutt på Universitetet i Oslo, innenfor fagområdet geomorfologi. Her var også tidligere omtalte Gunnar Ramsli ansatt som universitetslektor. Ramsli hadde vært sterkt involvert i organiseringen av snøskredfaget gjennom mange år.  Ramsli hadde også gitt råd med hensyn til lokaliseringen av snøskredforskningen. Han mente at NGI var det eneste riktige alternativ.

Av Ramsli fikk jeg en hovedoppgave om snø og snøskred.  Oppgaven inneholdt både feltarbeid og et teoretisk pensum.  Feltarbeidet bestod i å opprette åtte målestasjoner i og rundt Nordmarka og kartlegge snø- og værforholdene gjennom to vintre. Dette var vintrene 1967/68 og 68/69, begge snørike vintre med snødybder opp mot 2 m på det meste. Hovedfagsarbeidet ble støttet av «Utvalget for snøforsking». Det ble mye feltarbeid, med graving i snøen og innsamling av værdata. Ramsli var en god lærer og jeg fikk også være med på befaringer i fjellet i forbindelse med snøskredfare, samt en tur til Davos for å lære om sveitsisk skredforskning.

Kartleggingsarbeid

I samarbeid med Statens naturskadefond ble det besluttet å starte på nytt med kartlegging av snøskred. Kartgrunnlaget over Norge var på den tiden under oppgradering. Den topografiske hovedkartserien i målestokk 1:50.000 var nær ferdigstilling, og likeledes det Økonomiske kartverket i målestokk 1:5000. Kartene var konstruert basert på flyfoto og var de første rimelig nøyaktige topografiske kartene over Norge. Begge kartseriene hadde stor betydning for kartleggingsarbeidet av snøskred.

Sommeren 1970 ble snøskredene i Ørsta kommune kartlagt. Til sammen 264 skred ble tegnet inn på kart i sin største kjente utbredelse. Ørsta kommune har alltid måttet ta hensyn til faren for skred, og vinteren 1967/68 hadde vært spesielt ille. Skredet på Riisetunet er nevnt, og i flere andre kommuner hadde skredene gått større enn tidligere kjent, tett inntil gårdstun eller skadet bebyggelsen. Interessen for skredkartleggingen var derfor stor. Eldre mennesker ble intervjuet om skred i tidligere tider, samt lensmann, kommuneadministrasjon og andre med god lokalkunnskap om skred fra gammel tid.

Så ble det laget statistikk over skredenes fallhøyde, rekkevidde, topografiske forhold i utløsningsområdet, skredløpet og utløpsområdet. Disse dataene dannet det første grunnlaget for utviklingen av den såkalte alfa/beta-modellen for beregning av utløpsdistansen til snøskred.  En modell som senere ble videreutviklet og brukt mye, både nasjonalt og internasjonalt.

«Etter min mening er er forståelsen av skredterreng noe av det viktigste en skredekspert må beherske»

På denne tiden var jeg vitenskapelig assistent ved Geografisk institutt ved UiO. I arbeidet med skredkartlegging ble det klart hvilke terrengforhold som er vesentlige når det gjelder å bedømme faren for skred, og også om hvor variert skredterreng kan være. Etter min mening er forståelsen av skredterreng noe av det viktigste en skredekspert må beherske.

Jobb på Stjernøya

I 1971 fikk jeg et års engasjement i et særdeles skredutsatt gruvesamfunn på Stjernøya i Alta kommune i Finnmark. På Stjernøya gikk det flere store snøskred ned mot bedriftsområdet, flere av disse var nærmest årvisse.  Arbeidet bestod i å planlegge og gjennomføre sikringstiltak mot snøskred, ha ansvar for den daglige snøskredvarslingen og forbedre kriteriene for utløsning av snøskred. Dette var en utfordrende jobb. Store snøfall, sterk vind og mange skredsituasjoner gjorde at erfaringene med skred kom tett på.

Bilde3

Gruveanlegget på Stjernøya (foto: NGI)

Karstein Lied på StjernøyaNRK i samtale med Karstein Lied om skredsikringen på Stjernøya sommeren 1972, se innslaget fra 22:18-26:05 (skjermdump fra NRK)

Etablering av snøskredforskning på NGI

I løpet av 1972 fikk jeg tilbud om jobb på NGI, for å starte opp arbeidet med snøskred, og jeg ble ansatt fra 1. september samme år.

Fonnbu

Mitt første oppdrag var å finne et passende sted i høyfjellet for bygging av en skredforskningsstasjon. Tilgjengeligheten til en slik forskningsstasjon i fjellet var vesentlig, den måtte ha vei eller jernbane i nærheten, bl. a. for å redusere tidsforbruk og transport til og fra stasjonen. Etter vurdering av flere fjellområder falt valget på Grasdalen på Strynefjellet. Her var den nye helårsvegen over Strynefjellet under planlegging. Fjellsidene i Grasdalen var høye og bratte, og det gikk mange og store skred.  Grasdalen var derfor et naturlig valg.

Bilde1.pngNGI fikk en avtale med grunneierlaget om å leie et ca. 10 mål stort område. Byggingen startet så fort snøen gikk i 1973. Alle byggevarer og innbo ble fraktet opp med helikopter. Stasjonen ble døpt Fonnbu og ble bygget i løpet av sommeren og høsten av fire flinke snekkere fra Oppstryn, og tatt i bruk samme vinter.

De første årene var stasjonen uten veiforbindelse. Vintertransporten gikk med snøskuter fra Grotli, en strekning på ca. 20 km.  Første gang vi prøvde oss måtte vi overnatte underveis, føre og bagasje var for tungt.  Senere økte erfaringen med skuterkjøring  og turen ble gjort unna på en halvtime når forholdene var gode.

Karstien lied 4

Snøskuteren var et viktig framkomstmiddel og arbeidsverktøy de første årene på Fonnbu (skjermdump: NRK) 

Karstein Lied snøtetthet

Artikkelforfatter Karstien Lied måler snøens tetthet ved Fonnbu i 1976 (skjermdump: NRK)

I 1973 ble Steinar Bakkehøi og Jan Otto Larsen ansatt som skredforskere. I 1975 kom Krister Kristensen som fikk i hovedoppgave å drifte Fonnbu og å drive kartlegging av snøskred i distriktet. Samme år ble amerikaneren David McClung ansatt, og i 1976 Erik Hestnes. Vi seks utgjorde den første permanente snøskredgruppen på NGI, med overordnet mål å utvikle snøskredfaget i Norge, både med forskning og rådgivning. Få år senere kom Ulrik Domaas, Frode Sandersen og Harald Norem og gruppen talte åtte personer.

Å etablere og organisere et nytt fagområde var en spennende utfordring. Men flere hadde jo tidvis arbeidet med dette faget i Norge, spesielt hadde vi en god rådgiver i Gunnar Ramsli. Noen av oss i gruppen hadde jo også erfaring med værforhold og snøskred fra tidligere. Dessuten var vi sterkt motiverte og optimistiske. Vi hadde besøk av snøskredforskere fra USA, Canada, Sveits, Østerrike, Japan og Island, og vi deltok på internasjonale skredkonferanser og studieturer. Slik fikk vi gode og inspirerende internasjonale kontakter.

Fonnbu var jo tenkt som et hovedkvarter for snøskredforskningen. For at vi selv skulle lære om snøen og snøskredene måtte vi derfor være på Fonnbu og oppleve så å si på kroppen hvor og når det gikk skred.

Vi hadde følgende prosjekter:

  • Undersøke snø- og værforhold som fører til skred.
  • Kartlegging av skredterreng i Grasdalen og i Stryneområdet.
  • Studere snøens mekaniske egenskaper ved testing i kuldelaboratorium og in situ.
  • Måling av kreftene i snøsig mot mastekonstruksjoner i hellende terreng.
  • Kunstig utløsning av snøskred med eksplosiver.
  • Etablering av et fullskala testområde for snøskreddynamikk i Ryggfonn.
  • Kurs og undervisning om snøskred for studenter, frivillige organisasjoner og Forsvaret

Som basis for disse prosjektene drev vi en full værstasjon i samarbeid med meteorologisk institutt. Vær- og snødata ble registrert tre ganger daglig og observasjonene ble oversendt med vår egen radiosender, en mellombølgesender, med kontakt til Florø radio. Derfra ble observasjonsdataene sendt videre per telefon. Florø radio var en skipsradiostasjon som vanligvis snakket med båter, og ikke sjelden ble vi derfor kalt opp som M/S Grasdalen.

Bakkehøi og Lied snøprofil

Steinar Bakkehøi og undertegnede ved vårt første måleinstrument på Fonnbu (t.v.). Graving av snøprofil kunne være en tung jobb (begge foto: NGI). 

Snøen og snødekket ble regelmessig undersøkt, sammenlignet med værforholdene, og registrering av alle skred i dalføret. Det ble mye graving i snø med detaljerte opptegnelser av snødekkets sammensetning, egenskaper og stabilitet på forskjellig høydenivå i fjellsidene rundt Fonnbu gjennom vintersesongen.

Ryggfonn

Fullskalaprosjektet i Ryggfonn ble etter hvert vårt største FoU-prosjekt.  Her ble det bygget en 15 m høy og 100 m lang fangvoll av løsmasser i 1980, forsynt med måleinstrumenter. I tillegg ble det bygget en kraftmast og et kraftspenn over skredløpet, samt en 4 m høy betongkloss. Alt ble instrumentert med trykkmålere. Skredene i Ryggfonn ble utløst med eksplosiver plassert øverst i skredbanen.  Ryggfonnprosjektet er ett av to større fullskalaprosjekt for snøskreddynamikk i hele verden. Data herfra har gitt oss betydelig innsikt i forståelsen av fysikken og dynamikken i et snøskred, hvilke bevegelsestyper som finnes, samt hastigheter og trykkvirkninger.

Bilde2

Et snøskred treffer fangvollen i Ryggfonn. Toppen av vollen kan skimtes. (Foto: NGI)

Den første vinteren på Fonnbu frøs vannforsyningen, men vi grov oss ned ca. 3 m til en bekk og hentet vann i bøtter gjennom vinteren. I ett av rommene hadde vi et 5 kW dieselaggregat. Det banket og vibrerte som om vi var på en bilferge, og når aggregatet ble startet opp ventet vi bare på at Fonnbu skulle begynne å gynge i bølgene.

Vinteren 75/76 var spesielt snørik, og på Fonnbu var det ca. 5 m snø på det meste. Fonnbu lå i svakt hellende terreng og ble helt begravd i snømassene. De store snømengdene begynte etter hvert å sige mot bygningen. Taket, med øverste del av veggene, ble forskjøvet 6-8 cm i overgangen mellom vegg og tak. Etter mye styr med graving og bruk av taljer for å rette opp huset, fikk vi opp en stor gravemaskin som ryddet vekk snøen.  Etter hvert gikk deformasjonene i huset tilbake uten varige skader. For å hindre gjentakelser ble hele bakveggen på Fonnbu forsterket. Slik fikk vi gjennomført et fullskalaprosjekt med snøsig mot hus, uten at det var planlagt.

Gjennom vår rådgivningsvirksomhet ble det fort klart for gruppen vår at det ikke bare var snøskred som var aktuelt som risikomoment i bratte fjellsider. Vi måtte også inkludere andre skredfaretyper i våre vurderinger for å få en komplett forståelse av faremomentene i bratt terreng. Derfor startet vi flere FoU-prosjekt om sannsynlighet, rekkevidde og sikringstiltak for sørpeskred, steinskred og flomskred.

Vi fikk raskt mye å gjøre, både med eksterne oppdrag og forskningsvirksomhet. For oss som gruppe var faget svært spennende, og med mange utfordringer.  Vi var unge og entusiastiske. Opptatt av å lære mest mulig om fagfeltene og å gi fornuftige råd til våre oppdragsgivere.

For å ligge i forkant av boligbyggingen i distriktene slik at ny bebyggelse ikke ble liggende i skredutsatt terreng, startet vi i 1979 et landsomfattende prosjekt med faresonekartlegging for snø- og steinskred. Kartleggingen var et stort prosjekt som ble finansiert av Statens naturskadefond. Et liknende prosjekt ble satt i gang for Forsvaret etter den store snøskredulykken i Vassdalen i 1986 og som skulle dekke alt militært øvelsesterreng. På kartene ble det beregnet soner for potensiell rekkevidde, og for Forsvaret ble også utløsningsområdene inkludert.

I tillegg til Naturskadefondet og Forsvaret, var våre største oppdragsgivere på denne tiden Statens vegvesen, kommuner med skredområder, samt utbyggere av vannkraft i fjellterreng. Først NVE, senere Statkraft og Statnett. Fra Industridepartementet via NTNF vikk vi en årlig snøskredbevilgning til våre forskningsaktiviteter. I dag har NGI en årlig forskningsbevilgning fra Olje- og energidepartementet via NVE på kr 3 mill. Summen tilsvarer omkring ett årsverk, når man inkluderer investeringer i instrumenter og vedlikehold.

Etter at forskningssamarbeidet med EU ble etablert, har vi også deltatt i flere større prosjekter og også koordinert flere av disse.  De internasjonale forskningsprosjektene har hatt stor betydning både for å utvikle faget og muliggjøre etablering av gode nettverk av forskere og spesialister fra flere land.  Snø- og snøskredproblematikk er et lite fagfelt med relativt små ressurser fordelt på mange land. Derfor blir det internasjonale samarbeidet vesentlig ved at mye av utviklingsarbeidet kan koordineres.

I dag er snøskredvirksomheten ved NGI inkludert i fagområdet Naturfare. Området er delt i:

  • Risiko, skredgeoteknikk og klimatilpasning (RiSK)
  • Snø og steinskred
  • Geokartlegging

Innenfor faget snøskred er det publisert ca. 450 FoU-artikler og ca. 4000 oppdragsrapporter.

Til sammen arbeider i dag ca. 45 personer innenfor disse fagfeltene på NGI. I tillegg kommer gjesteforskere, og studenter av forskjellig kategori, med ca. 10 personer.

Jeg tror vi kan konkludere med at fagområdet snøskred har gjennomgått en stor utvikling siden starten i 1972, og videreføres i dag av mange og svært erfarne og kompetente personer med stor interesse for faget.

Avslutning

Denne artikkelen er skrevet etter idé og initiativ fra Tore Humstad, leder i Norsk skredfaglig forening. Jeg vil rette en stor takk til Ulrik Domaas som har hjulpet til med relevant litteratur og tilrettelegging, til Steinar Bakkehøi, Erik Hestnes og Krister Kristensen for innspill og kommentarer, til biblioteket på NGI som har saumfart eldre offentlige bibliotekdatabaser, og til NGI som har stilt arbeidsplass og PC til disposisjon.  Gode kolleger på NGI takkes også for utmerket og berikende samarbeid gjennom mange år.

 

Referanser:

Furseth A. 2006. Skredulykker i Norge.

Furseth A. 2018. Dei største skredulykkene i Noreg. Norsk Skredfaglig Forening.

Høeg K. 2018; Pers. med.

Klæbo, A.: 1942, 1960 og 1981. Farlige fjell. Utgaver: Tell, Fonna og Gyldendal norsk    forlag.

Tvedt, K.1942.  Bokomtale

NUT 1959:2. Innstilling om sikring mot erstatning ved naturskader. (Landbruksdepartementet, LD, Naturskadeutvalget)

Stortingsmelding nr. 9. /1972-73). Organisering av snøforskning m.v. i Norge.